Blogg: En klubb for fremtiden

Foto: Fredrik Olastuen

Hockeydokka gir deg den siste bloggen før jul og benytter anledningen til å se litt på det som har vært og hva framtiden bringer!

Dette har vært en utrolig sesong i begge ender av skalaen. Først opplevde vi en flyt man sjeldent har sett i Norsk hockey. Selv om gutta gikk offensivt ut før CHL, var det vel ingen som hadde trodd at det skulle gå så til de grader bra. Vi viste hele Europa, at penger, store navn og flotte fasiliteter aldri slår arbeidsmoral og laginnsats. Vi satte oss på kartet og imponerte til og med de høye herrer i CHL med både imponerende spill og en tilskueroppslutning det står respekt av. Så skulle gutta prøve seg i Norge, og ikke bare Hamar men hele Norge hadde skyhøye forventninger til hva gutta fra Hamar vest kunne trylle frem i Get’n. Dersom gutta viste det samme på isen i Norge som de hadde gjort i utlandet ville dette stå til gull.

Så kom mageplasket. Etter noen magre år i Hamar var publikum så sultefora på hockey at man fylte opp hallen ved enhver anledning. Ikke bare CHL kampene trakk folk, men seriestarten mot Vålerenga skulle også bli en folkefest, trodde vi. For så kom nedturen. Plutselig var rollene snudd totalt om på. Storhamar fikk smake noe av sin egen medisin, og Vålerenga gikk seirende ut av første duell. Heldigvis ble den første duppen av det korte slaget, neste kamp borte mot Lillehammer var gutta igjen med. Etter en målløs kamp mot Enga, ble det scoringsfest i Kristins hall. 10-1 sto det til bortelaget, og folk slapp skuldra ned igjen. Gutta var tilbake, trodde vi.

Neste kamp mot Lørenskog skulle symbolisere noe av problemet til gutta denne sesongen. Vi lekte med Lørenskog i 1. periode og hadde kampen i vår hule hånd, så var alt av energi, trøkk og offervilje borte i løpet av 18 minutter med pause. Gutta gikk av isen som en gullkandidat og kom ut igjen som et juniorlag. Farta og trøkket var borte og igjen sto gutta litt huggærne mens Lørenskog fikk gjøre lit som de ville på isen.

Etter en småsvak kamp borte i Lørenskog var jeg svært skeptisk til hva gutta nå skulle klare i Europa. Ville dette laget klare å hamle opp med store Europeiske lag? JA, om de kunne! 22. september ble Red Bull Salzburg vist effektiv og taktisk god hockey av gutta fra Hamar. Gløden og gnisten i øya var tilbake.

Mens CHL gikk som en drøm, var vi på vei inn i et lite mareritt i hjemlig liga. En knapp seier mot Stjernen, og seier i siste minutt mot Frisk ga små tegn til ugler i mosen. Stavanger ble for sterke på hjemmebane og i Særp ble vi regelrett slakta.

Så var det duka for CHL igjen. Selv om seriestarten i Norge ikke var akkurat som forventa viste Hamar-publikumet seg fra sin beste side igjen. Om ikke anna skulle man hvertfall støtte gutta mot de store laga. Med seier borte mot RBS var det klart for returmøte i Hamar. Gutta hadde en ørliten ledelse sammenlagt, men kampen var allikevel åpen. Skulle de klare å holde CHL-standaren eller var leken over for denne gang? Gutta fortsatte den litt merkelige innsatsmessige berg og dalbana. For etter å ha blitt slakta etter alle kunstens regler i Særp bare noen dager tidligere, var det et helt anna lag vi så mot RBS. Igjen viste gutta at vilje, energi og trua er en veldig god start når det kommer til å vinne hockeymatcher.

Avansement, som eneste Norske lag var et faktum etter den kampen og igjen hadde jeg trua på at nå skulle det bli orden i Get. Om Storhamar var historiske i norsk hockeysammenheng, kan man neste s at de ble historiske i den andre enden av skalanen hva håpløse tap angår. For etter å ha tatt seg greit videre til 8.delsfinalen i CHL ble Kongsvinger nesten for store på hjemmebane, i første omgang og M/S gikk det som de ville på straffer. Så skulle man inn på Jordal, en perfekt kamp når det kommer til å tenne Storhamarhjerter. Gutta tok en knepen seier på Jordal, var dette vendepunktet i Get? Lillehammer ble også senka på egen is, men seire mot antatt dårligere lag er ikke nødvendigvis noe målestokk. November og starten av desember skulle bli en mørk måned i Storhamar, det ene tapet etter det andre kom og det selvsikre laget fra CHL ble mindre og mindre. Den ultimate nedturen kom med tap borte mot Kongsvinger.

Innsatsen måtte opp, samspillet måtte opp og gutta måtte begynne å jobbe som et lag igjen. Selv om det ble seier mot M/S, Vålerenga, Lillehammer og Lørenskog i de neste kampene var det langt ifra å friskmelde laget på Hamar vest. Det mest bekymringsverdig var det ujevne spillet og mangel på gnist. Heldigvis gikk vi inn i julepausa med en god seier mot Sparta på straffer. Om ikke annet må man ta med seg selvtilliten og det gode fra den kampen inn i de siste kampene i 2015.

Hvordan slutten på sesongen 2015/16 blir er alt for tidlig å si enda, det kan bli en folkefest og et sluttspilleventyr på linje med det vi så i fjor, eller det kan hende denne sesongen går over i stillhet. Hockey er for meg, og mange andre så mye mer enn en idrett, men som i alle andre idretter går det opp og ned. Alle lag har sine oppturer og nedturer, uansett hvor store klubber de er og uansett hvor godt laget er på papiret. Idrett er uforutsigbart, men det er også det jeg elsker med det. Det var det som ga oss drømmesesongen i fjor. Det eneste som er sikkert er at det alltid vil komme en ny Get-liga sesong, spørsmålet er om Storhamar er en del av den eller ikke.

Er det en ting jeg tar med meg fra dette året, som for meg er langt viktigere enn alle resultater i verden, så er det at ut av ruinene(…) begynner det nå å vokse frem en klubb som har tenkt å bli en stund. For første gang på noen år kan man ta ferie og vite med sikkerhet at de røde tallene sakte men sikkert blir svakere. Marerittene om konkurs og start i lavere ligaer begynner å bli ganske få. Sakte men sikkert har vi vunnet tilbake stoltheten i norsk hockey, endelig er det liv igjen i amfin. Storhamar har vist gjennom hardt arbeid at det er mulig å utføre mirakler, det er mulig å reise seg, mot alle odds. Ved å bruke alle andre måter enn offentlig hjelp, har «familien» igjen begynt å skape noe positivt. Hockey og Storhamar har igjen positive assosiasjoner ved seg!

Vi har kanskje ikke vunnet noe gull eller bøtter på en stund, men vi har «vunnet» tilbake respekten. Storhamar er ikke lenger et lag det blir ledd av i Hamar. Vi er ikke lenger til skam for byen. Det er ikke lenger flaut å være gul og blå! Akkurat dette er for meg viktigere enn veldig mye anna, om det ikke blir gull og glitter her i år, er det ingen katastrofe, for det kommer flere sesonger! Publikum på Hamar viser kamp etter kamp hvor viktig laget er, selv om resultatene uteblir møter publikum opp og viser at vi står sammen, samme hva! Det Storhamar gjorde forrige sesong, det klubben har fått til det siste året og ikke minst det vi fikk se i CHL gjør meg langt stoltere enn jeg er flau over det vi ser i Get.

Det viktigste vi som er glad i klubben kan gjøre er å fortsette og møte opp i hallen, støtte gutta i motgangen, vel vitende om at det er med på å sikre klubbens fremtid. For selv om denne sesongen kanskje ikke blir den oppturen vi trodde i høst, så legger vi nå grunnlaget for oppturer i årene fremover. Sakte men sikkert, stein for stein, publikum for publikum, krone for krone bygger vi en grunnmur som klubben kan stå støtt på. Spillemessig er vi ikke helt friskmeldt, men klubbmessig begynner man å se en frisk og sunn klubb som skal plage mange i årene som kommer.

Med det takker jeg for følget i 2015. Tusen takk til alle dere som har fulgt meg og lest det jeg har skrevet om klubben i mitt hjerte og sporten jeg er så glad i. God jul til dere alle og ta vare på hverandre og nyt tiden sammen. Hockey-pausa blir hard med mye abstinenser, men det er bare en enda større grunn til å fylle både amfin og garasjen i romjula. Godt nytt hockey-år!