En stolt karriere er over

Foto: Fredrik Olastuen

Det er en Storhamar-kjempe som i kveld meddelte at karrieren var over. Lars Løkken Østli har tjent klubben lojalt gjennom femten sesonger og er for de fleste en som «alltid» har vært der. Det er selvfølgelig en stor underdrivelse. Han har langt fra bare «vært der», han har på alle målbare statistikker vært en av de beste spillerne klubben har dyrket fram gjennom tidene. Bare Alexander Smirnov har flere poeng enn hans 291, bare Åge Ellingsen topper hans 110 scoringer i klubbens «backhistorie». Kun Pål Johnsen, Eirik Skadsdammen, Tom Erik Olsen og Erik Kristiansen har flere enn hans 641 kamper totalt.

Da Lars debuterte på A-laget i 2004 spilte Storhamar fremdeles i flammedrakter, det setter det hele i et visst tidsperspektiv. Fire år tidligere var han på isen og jublet med de store gutta etter NM-gullet, nå var den første store drømmen oppnådd. Som alltid hardtarbeidende og målbevisst satte han seg nye mål med det samme og fosset videre. Han hadde vekslet litt mellom å spille løper og back, nå begynte utviklingen til å bli en moderne og offensiv back. Han gjorde plassen i laget til sin egen og ble snart en sentral byggestein i laget. I 2008 kunne han løfte kongepokalen for første gang og i 2010 kom VM-debuten med en assist i sjokkseieren mot Tsjekkia. Spilleforståelsen, høyrefatningen og det knallharde skuddet vekket interesse i større ligaer enn den norske. Flere hadde vært framme og luktet, men nå kom tilbudet fra Luleå. Det ble nok ikke den suksessen man kunne håpet på, men Lars lot seg ikke knekke. Han vendte hjem til Hamar og fortsatte utviklingen.

Gjennom tunge år var han en av de som bar laget og sto mer og mer for rutinen i unge mannskap, tross at han ikke var gamle karen selv heller. Man kunne alltid regne med en kanon fra blålinja når det trengtes som mest. De mest produktive sesongene hans kom mellom 2012 og 2015, tre sesonger med over 30 poeng i hver av dem. Dessverre har altfor mange sesonger blitt ødelagt av skader. Tunge, langvarige sådanne, men han har alltid kommet tilbake. Med samme målrettethet og innstilling som bragte han fram i de fine selskap jobbet han seg gjennom de vanskelige tidene. Jobbet gjorde han også utenom hockeyen, hele veien. Det var greit å ha noe annet å tenke på enn hockey i hverdagen var holdningen hans, like seriøs og nitid med hammer og spiker som med puck og kølle. Det som skulle bli hans siste sesong fikk han spille så godt som hele uten skadeavbrekk. Det siste målet kom i den siste kampen og sikret sudden death mot Frisk. Selv om det ikke holdt til en ny kongepokal var det en verdig avslutning på en flott karriere.

Lars vil stå som bauta i Storhamar-historien og karrieren hans er noe både han og klubben kan være stolte av. Ikke bare på isen, men også utenfor hvor han alltid har vært en hederskar med beina på jorda og smilet på lur. Det både med vemod og takknemmelighet vi nå takker av en ekte og gjennomført Storhamar-gutt som på beste måte har representert alt klubben vår på den måten den skal representeres. Tusen takk, Lars!