10 Norgesmesterskap! Det fortjener en fot i bakken og en oppsummering av triumfene. Hver enkelt med sin egenart, sine helter og uforglemmelige øyeblikk! I denne saken kan du bli med oss nedover minnenes veg enten du har vært med på samtlige 10 triumfer eller kom til etterhvert og vil lære mer om det som skjedde før din tid!
Storhamar var fram til 1995 klubben som aldri gikk helt fram. De hadde gode lag, gode spillere, men feilet alltid når det gjaldt som mest. Det året brøt de trenden og så seg aldri tilbake! Det har altså blitt 10 kongepokaler på 31 år og 29 sluttspill (to ble avlyst under pandemien). Ett hvert tredje år sånn ca. På 32 år har det blitt 20 finaler totalt, noe som er et enormt sterkt tall i seg sjøl. Uttellinga er nå oppe i 50 prosent suksess.
Ti NM-gull, ti gullfeiringer, ti kongepokaler. Vi er bare den andre klubben i Norge gjennom alle tider som har fått oppleve det. Kun Vålerenga har hatt den milepælen før oss! Stavanger Oilers med ni, Gamlebyen/Forward med åtte og Furuset med sju har blitt passert de siste sesongene.
Dette er bare en fot i bakken, vi har plass til mer sølvtøy i premieskapet og flere bannere i taket!
Forbannelsen var brutt og det første gullet ble tatt med stil! Det var klubbens store dag, men fokuset ble likefullt på Mester Erik. Selve ikonet for hockeyen på Hamar som nå endelig hadde blitt mester på ordentlig!
18 år etter toppseriedebuten, 10 år etter at klubben tok steget inn blant de ledende i Norge. Seks tapte semifinaler og en særdeles vond finaledebut med tap mot nabo og «oppkomling» Lillehammer var tiden endelig inne. Endelig skulle man kjenne hvordan det føltes å vinne, løfte kongepokalen, være best! Ikke sitte igjen med skuffelse, nederlag og et fjernt håp om at en dag….
Erik Kristiansen hadde vært med på hele reisa. Han debuterte i den første sesongen i 1. divisjon og, med unntak av en sesong i Sverige med Björklöven, kjent alle nedturene på kroppen. Dette var hans gull mer enn noe annet. Mannen som hadde bært laget på sine skuldre, men betalingen hadde latt vente på seg. Sjøl var han ustresset, selv etter finaletapet i 94. -Vi visste jo at vi kom til å vinne til slutt. Vi hadde det beste laget, den beste hallen, den største økonomien. Det var deilig når det endelig skjedde, men jeg var aldri i tvil.
Den virkelige finalen kom allerede i semifinalen. Da møttes Storhamar og Vålerenga og denne gang var det SIL som hadde Jimmer’n i mål. Det tippet to jevne kamper deres vei (det var best av tre den gangen). Selvfølgelig sikret Mester Erik finalebilletten med et ikonisk mål i sudden death! Finalen mot Stjernen ble en ren parademarsj. Helt uspennende og tre strake, greie seire. Det gjorde ingen ting, for her var det målet og ikke reisen som var det viktige! Da kaptein Petter Salsten dro med seg Mester’n fram og ga ham pokalen og æren med å løfte den., vel, det har ikke vært mange mer emosjonelle øyeblikk i klubbens historie!
Stjernen (H) 3-2
Spektrum Flyers (B) 4-3
Stjernen (B) 3-5
Spektrum Flyers (H) 2-1
Vålerenga – Storhamar 2-4
Storhamar – Vålerenga 5-4 SD
Storhamar – Stjernen 4-1
Stjernen – Storhamar 2-7
Storhamar – Stjernen 6-1
Det måtte bare være Mester’n! Det finnes gode argumenter for både Jimmer’n, Petter Salsten, Dahlstrøm og Olsen, men med ni poeng, viktig og avgjørende semi-mål og historien bak er det ingen konkurranse!
Sesongen hadde startet i kaos, men endte i jubel! Petter Thoresen tok over trenerjobben i oktober og i mars var han norgesmester for første gang som trener! Triumf mot VIF på Jordal var selve syretesten.
Gode lag kan vinne en pokal her og der. De store lagene gjentar suksessen har Petter Thoresen sagt senere i karrieren. Her etablerte Storhamar seg som et riktig mesterlag! Den andre strake pokalen og atpåtil med seier over Vålerenga i finalen i deres egen lekegrind! Visst hadde Storhamar det beste laget, men nå hadde de også knekt koden for å vinne titler og var nærmest ustoppelige!
Det hele hadde startet i kaos. Svake resultater i starten av serien og uro som kulminerte i en tildragelse på Jordal Amfi hvor suksesstrener Göran Sjöberg fikk sparken. Petter Thoresen fikk tilbudet og tok det. Han hengte opp skøytene og flyttet fra spillergarderoben til trenerrommet med lagkameratenes velsignelse. – Det er vel det samma om vi får kjeft av deg som lagkamerat eller trener, fleipet en! Det var et lykkelig trekk av klubben. Rett nok holdt det ikke til å redde seriegull, men i sluttspillet var Storhamar ustoppelige. Treneren hadde fått alle til å dra i samme retning og gjort laget til ei maskin som feide ned alt i sin veg.
Ikke en eneste kamp ble tapt i sluttspillet. Ole Eskild Dahlstrøm gikk i front med enorm produksjon, han hadde aldri vært bedre. Finale mot Vålerenga, det var drømmefinalen, men også den tøffeste utfordringen de kunne få. Etter å ha vunnet den første på dramatisk vis i overtid hadde de det i egne hender. To solide seire senere var pokal nummer to klar for premieskapet på Hamar!
Vålerenga (H) 6-3
Trondheim (B) 7-1
Vålerenga (B) 3-2 SD
Trondheim (H) 3-2
Storhamar – Lillehammer 4-1
Lillehammer – Storhamar 0-5
Storhamar – Lillehammer 7-1
Vålerenga – Storhamar 2-3 SD
Storhamar – Vålerenga 6-1
Vålerenga – Storhamar 3-5
Sjelden har noen dominert et sluttspill som det Ole Eskild Dahlstrøm gjorde i 1996. 22 poeng på ti kamper noterte han seg for på vegen til gull. 10 av dem på de to første kvartfinalene! Selvfølgelig ble han matchvinner i den avgjørende finalen også!
Storhamar anno 1997 var nesten uslåelige. De tapte kun to av 46 kamper på hjemlig is i serie og sluttspill til sammen. Finalen ble tøffere enn mange ventet, men SIL dro i land sitt tredje strake til slutt!
Ingen klarte å holde følge med et Storhamar som var i en egen liga på absolutt alle parametere. Serien hadd blitt utvidet fra åtte til ti lag igjen, med en masse småklubber som ble knust av maskina fra Hamar Vest. De som kunne tatt opp konkurransen slet med andre ting og et VIF i omstilling hadde enda ikke kommet langt nok. Det ble en parademarsj nesten helt inn!
Med rekordsifre fra seriespillet ble sluttspillet nesten litt skummelt. Å ikke dra det i land ville vært en av tidenes nedturer. Lørenskog ble, som ventet, maltraktert i kvartfinalen. Stjernen ble også feid ut i semien, men etter tre jevne kamper som viste at det kanskje ikke ble SÅ problemfritt som man kunne ønske seg. En kamp ble avgjort i sluttsekundene, i den siste glapp 3-0 til 3-4 før de ble styrt i havn.
Finalen mot Vålerenga ble jevn og dramatisk, men også Pål Johnsens store gjennobrudd. Han avgjorde den første fem sekunder før slutt med sitt andre for kampen. Så fulgte et tap, det første på 37 kamper, og så en knepen 1-0 hjemme. Pokalen, hans 10., sikret Jim Marthinsen med en fantastisk prestasjon på Jordal Amfi i kamp fire.Hans siste kamp i karrieren!
Det ble også slutten for gull-laget. Etter denne sesongen ble stammen oppløst, Bosman-dommen opphevet utlendingsbegrensningene og en ny hverdag startet!
Storhamar – Lørenskog 8-2
Lørenskog – Storhamar 0-14
Storhamar – Lørenskog 4-1
Storhamar – Stjernen 5-2
Stjernen – Storhamar 2-3
Storhamar – Stjernen 7-5
Storhamar – Vålerenga 4-3
Vålerenga – Storhamar 4-1
Storhamar – Vålerenga 1-0
Vålerenga – Storhamar 1-4
Petter Salsten var kapteinen og lederen i laget som tok tre strake pokaler. Han kunne like gjerne vært profilen som ble dratt fram i de to første triumfene. Her dominerte han som aldri før og fikk også gullpucken som bevis på en fenomenal sesong!
Storhamar var ikke oddsfavoritt, men heller ikke underdog. I en æra totaldominert av SIL og VIF var det nå de gule og blå sin tur igjen etter to år med kongepokaler til Oslo. Det var gamle kjente i hovedrollen også denne gang!
Som Vålerenga hadde hatet at Storhamar hadde kommet og tatt deres plass på toppen. Nå hadde de slått tilbake og vunnet to dobler på rad i 98 og 99. De var favoritter til en tredje strake og hadde til og med fått lagd seg champagneflasker med VIF-logo og Champions 2000 på. Det fyrte kanskje ekstra opp under Storhamar som slo hardt tilbake og skaffet sin fjerde kongepokal i en nokså dramatisk finale.
VIF knep den første etter 106 minutters spill, den lengste overtida som hadde vært i Norge til da. Storhamar slo tilbake og avgjorde kamp to med sitt eneste skudd på mål i tredje periode! Da nykommer Mads Hansen satte den avgjørende pucken i mål på Jordal i kamp tre tok hockeyfeberen over Hamar fullstendig! Dette var en tid hvor publikumstallene var på sitt laveste i moderne tid, men nå skulle absolutt alle på kamp. 6832 skulle finne seg en plass i OL-hallen på Hamar Vest til en finale som fremdeles huskes godt!
Det alle husker best var da Storhamar tok ledelsen 2-1 i starten av andre periode. VIF hadde powerplay, men SIL brøt. Pål Johnsen og Tom Erik Olsen skjøt fart mot bortelagets bur. Alle ventet en pasning tilbake fra sistnevnte til førstnevnte. I stedet kom ei sylfrekk finte, VIF-keeper Lilljebjörn havnet på rumpa og pucken i garnet! Nummer 9 Olsen gikk ned på kne i midtsona og bare nøt jubelen! Nå ble jo ikke det vinnermålet, det kom ikke før åtte minutter gjensto. Geir Svendsberget fikset 3-1, igjen på pasning fra Pål Johnsen. VIF reduserte umiddelbart, men det holdt likevel. Storhamar var mestere for fjerde gang!
Det ble også et siste hurra for flere profiler. Petter Thoresen la (midlertidig) bort trenerkarrieren, Petter Salsten la opp, Pål Johnsen og Morten Fjeld dro til Sverige.
Storhamar – Sparta Sarp. 5-3
Sparta Sar.p – Storhamar 0-2
Storhamar – Sparta Sarp. 5-1
Vålerenga – Storhamar 5-4 SD3
Storhamar – Vålerenga 5-4
Vålerenga – Storhamar 3-4
Storhamar – Vålerenga 3-2
Kronprinsen og arvtakeren etter Mester Erik hadde slått ut i full blomst. Han var også den fremtredende spilleren i laget som sikret det fjerde gullet. Hattrick i tredje semi mot Sparta, tvers igjennom dominant også ellers. Det ble gullpuck og kontrakt med leksnd av det også.
Det har vel aldri vært en mer dramatisk NM-finale i norsk hockey. Den første kamp sju kom etter ei kjempetabbe og det trengtes litt over en ekstraperiode for å avgjøre den. Det var her Michael Smithurst skrev seg inn i historien som en usannsynlig helt!
Det var så jevnt og tett som det fikk blitt mellom erkerivalene! I serien knep Storhamar seriegullet i siste rundet etter å ha hentet inn 13 poeng på VIF. Begge tok seg til finale den raskeste vegen, nå skulle det avgjøres i løpet av sju kamper. Systemet var innført i finalen året før, da vant VIF fire strake. Denne gangen skulle de trenge alle sju!
Storhamar startet med å vinne kamp en i sudden, VIF slo tilbake og vant de to neste. Så tok lagene en seier hver og VIF hadde sjansen på hjemmebane. De hadde hentet opp 2-0 til 2-2 og kampen var på full fart mot overtid. Da satte Igor Alexandrov inn ei stygg og unødvendig takling på Erik Ryman og ble sendt i dusjen. Fem minutter med en mann mer for VIF. Den gikk over i overtida og man ventet bare på avgjørelsen. Champagnen ble poppet i losjen ved siden av bortefeltet, det var klart for fest. Så serverte VIF-keeper Tommy Lund pucken på sølvfat til Chris Marinucci. Kamp sju måtte til!
Det har vel aldri vært mer kok rundt en hockeykamp på Hamar og antallet som var innenfor dørene vokser dess lenger tid som går. Det holder å si at det nok var en god del fler enn de 7405 som ble oppgitt! De fikk se en nervøs, forsikte og anspent kamp hvor ingen ville gjøre feil. Det gikk til midtveis i tredje før det kome et mål. Alexander Smirnov hamret SIL i føringen. Vålerenga fikk overtall ikke lenge etter 1-1. Ny sudden, seriens fjerde! Nå kastet lagene alle hemninger og gikk i angrep som aldri før. Det smalt i stenger, publikum gispet over store sjanser og redninger. Men pucken ville ikke inn. Ny pause før tiden 81.54 ble svimerket inn i klubbhistorien. Den defensivt anlagte Michael Smithurst skulle bli mannen. Han spilte sin siste kamp i gult og blått og begynte å bli ordentlig sliten. Han fikk pucken oppe på blålinja og bare ga det et forsøk. Pucken forsvant bak en dekket Lund og hallen revnet i jubelscener man aldri før eller senere har sett maken til!
Bergen Flyers – Storhamar 1-3
Storhamar – Bergen Flyers 7-1
Storhamar – Bergen Flyers 3-1
Stavanger Oilers – Storhamar 3-5
Storhamar – Stavanger Oilers 7-2
Storhamar – Stavanger Oilers 2-1
Vålerenga – Storhamar 1-2 SD
Storhamar – Vålerenga 0-4
Vålerenga – Storhamar 3-2
Storhamar – Vålerenga 5-1
Storhamar – Vålerenga 2-3 SD
Vålerenga – Storhamar 2-3 SD
Storhamar – Vålerenga 2-1 SD
Keeperen leverte en av sine aller beste sesonger i sin lange Storhamar-karriere og var en direkte årsak til at det ble gull. Med en redningsprosent i sluttspillet på 93,9 hadde han statistikkene å lene seg på også. I den sjuende og avgjørende finalen var det han som sto fram som matchvinner og stoppet flere store VIF-sjanser!
Etter å ha levert sin svakeste seriesesong på 17 år slo SIL tilbake i sluttspillet! Storfavoritt Frisk ble utmanøvrert taktisk i finalen og våknet for sent. Det skulle bli et nytt overtidsdrama med lykkelig slutt som sendte pokalen tilbake til Hamar i nok et skuddår!
Nesten 18 minutter var gått av den første overtidsperioden. Et Storhamar-angrep så ut til å ha brutt sammen, men pucken ble gjenvunnet. En ung Joakim Jensen sendte pucken ned bak mål hvor Nathan Martz var på plass på «kontoret sitt». Haukeblikket hans hadde allerede full oversikt på hva og hvor. Han sendte pucken raskt ut på høyresida av buret hvor Eirik Skadsdammen kom som et lokomotiv. Presist, rett på køllebladet. Finnskogingen med kjempekreftene smekket til, det raslet i nettet og et gledens inferno brøt ut! Tribunene eksploderte i glede, hansker, køller og hjelmer føk til værs! Storhamar var norgesmetere igjen!
Selvfølgelig var Storhamar norgesmester igjen! Det var jo skuddår og da vant Storhamar kongepokalen, det var bare sånn det var! Egentlig var det så lite selvfølgelig som det fikk blitt! For første gang siden 1991 hadde de stått igjen uten medaljer i serien. Fjerdeplassen var den svakeste prestasjonen siden de flyttet inn i den store OL-hallen. I kulissene hadde det foregått forberedelser lenger enn noen ante. Da det ble klart at de to første plassene var utenfor rekkevidde tok trenerduoen Smirnov/Orskaug et valg om å satse alt på sluttspillet. De nedprioriterte serien, trente laget helt i kjelleren og fikk betalt!
Hardtsatsende, men så langt feilende, Oilers ble sveipet ut i kvarten. Serietoer VIF ble overraskende sendt ut i semifinalen med 4-2. Publikumsyndling og seriemester Frisk Asker sto igjen som finalemotstander. Et ungt, kvikt og offensivt lag som underholdt den nøytrale. Ledestjerna var en ung Mats Zuccarello og rundt ham lovende spillere av samme generasjon. Robin Dahlstrøm, Erik Follestad og flere til. Storhamar hadde rutine i Pål Johnsen, Eerikki Koivu og Henric Höglund, men også unge folk som Joakim Jensen, Lars Løkken Østli og ikke minst 20 år gamle Ruben Smith i mål som hadde vært en sensasjon. Med passe kynisk spill nektet de Frisk å spille som de ville og raste opp i 3-0-ledelse. Avgjørelsen ble ikke lett og to kamper ble tapt i Asker slik at alt var åpent igjen. Da kom frelsen og pokal nummer seks!
Stavanger Oilers – Storhamar 1-2
Storhamar – Stavanger Oilers 2-1
Stavanger Oilers – Storhamar 0-2
Storhamar – Stavanger Oilers 2-1
Storhamar – Vålerenga 4-1
Vålerenga – Storhamar 4-1
Storhamar – Vålerenga 4-2
Vålerenga – Storhamar 2-5
Vålerenga – Storhamar 4-1
Storhamar – Vålerenga 4-1
Storhamar – Frisk Asker 3-2 SD
Frisk Asker – Storhamar 1-5
Storhamar – Frisk Asker 2-1
Frisk Asker – Storhamar 7-1
Frisk Asker – Storhamar 4-3 SD
Storhamar – Frisk Asker 3-2 SD
Den unge Stavanger-gutten hadde tatt over keeperplassen fra Jonas Norgren i løpet av sesongen. I sluttspillet framsto han trygg, rutinert og uredd og ble en sensasjon! Kåret til sluttspillets mest verdifulle spiller med en redningsprosent på 93,7!
Det var mangt som ble rettet opp denne våren. Det første gullet på 10 år kronet klubbens gjenoppblomstring etter harde år. Det ble også året der Christian Larrivée fikk sitt høyst fortjente og etterlengtede gull! Endelig fikk man også tatt revansje på Lillehammer 24 år etter!
De ti årene som hadde gått siden forrige gull hadde tildels vært harde og mørke. Det var nær endt i konkurs før alt snudde, nærmest over natta i 2014. Aldri før hadde publikumstilstrømningen vært større, aldri før hadde Storhamar vært hetere. Det eneste som manglet for å kunne kalle det en gullalder var nettopp et gull! Gjennom disse harde årene hadde Christian Larrivée trofast båret laget på sine skuldre. Talismanen som var god for enda større ting hadde forelsket seg i byen og klubben og ble værende. Gull manglet også i hans samling.
Allerede fra våren av ble det satset mot noe stort. Den veltalende og nytenkende svensken Fredrik Söderström ble ny trener. Patrick Thoresen vendte (for en stund) hjem fra sin lange proffkarriere. Flere store navn fulgte etter, det skulle ikke være noen tvil nå. Dette var året! Hovedutfordrer Oilers hadde tidlig meldt seg av som trussel, de hadde en svak sesong og serien ble en parademarsj for fulle tribuner. Det var et sjarmerende SIL-lag som underholdt og ble elsket.
De gikk til sluttspill som store favoritter. Rett før det startet hadde klubben hentet tilbake Jacob Berglund på lån fra Tyskland, bare for å være enda bedre skodd. De sendte ut Lørenskog med store sifre i kvarten. Frisk Asker ga mer motstand, men måtte også bøye nakken i semien. Finalen bød på mjøsderby og mulighet for å ta revansje på Lillehammer for det bitre, smertelige tapet i 1994. Det skulle da også gå vegen og foran 7000 gullsugne hedmarkinger i kamp fem skulle det skje. 4-2 og kongepokal nummer sju! Da kapteinen, åpenbaringen Kodie Curran overlot til Christian Larrivée å løfte pokalen var ikke et øye tørt. Det var det vakreste noen sinne, i hvertfall siden Mester Erik fikk æren 23 år tidligere!
Storhamar – Lørenskog 9-0
Lørenskog – Storhamar 1-9
Storhamar – Lørenskog 3-2
Lørenskog – Storhamar 0-6
Storhamar – Frisk Asker 6-1
Frisk Asker – Storhamar 1-2
Storhamar – Frisk Asker 3-4 SD
Frisk Asker – Storhamar 1-4
Storhamar – Frisk Asker 3-2 SD
Storhamar – Lillehammer 7-0
Lillehammer – Storhamar 5-4
Storhamar – Lillehammer 5-2
Lillehammer – Storhamar 1-2 SD
Storhamar – Lillehammer 4-2
Han var oppført som back, men ble mest som en fjerde forward. Den canadiske backen herjet, spesielt i sluttspillet, og produserte hele 29 poeng på 14 kamper! 12 av dem scoringer, blant annet hattrick i første semi mot Frisk Asker. MVP-kåringen var enstemmig og udiskutabel.
I en lang og innholdsrik karriere var det bare en ting som manglet for Patrick Thoresen: NM-gull med moderklubben! Han hadde prøvd noen år allerede, måttet tåle vonde smeller og avbrutte sesonger før det endelig skjedde! Selvfølgelig hadde han en hånd i avgjørelsen!
Det er i de mørkeste øyeblikkene de store framgangene fødes! Våren 23 hadde Storhamar kastet bort sjansen og tapt gullet til Oilers etter så nær å ha avgjort det. 2-3 ble 3-4. Kaptein Patrick Thoresen kjente på alderen og lurte på om dette var den siste muligheten som røk? Med et eget dokumentar-team i hælene gjorde han et siste forsøk. Og lyktes! Med pappa Petter tilbake på trenerbenken og solid økonomisk backing skulle det bare være et spørsmål om tid, det skjønte alle. Spørsmålet var bare når og tidsnok. Svaret var akkurat tidsnok.
Storhamar hadde levert en fantastisk seriesesong og satt ny poengrekord i ligaen. Hyggelig, men det var sluttspillet som gjaldt! Det startet hakkete, selv mot Lørenskog i kvarten ble det litt vanskeligere enn håpet. Frisk Asker bød som vanlig på problemer i semifinalen. Patrick så alt ryke igjen da han dro på seg matchstraff og karantene. Laget sto i mot, det ble finale likevel! Ikke bare finale, men drømmefinale mot Vålerenga, første gang erkerivalene møttes på denne scenen på 17 år! Det ble en fest og i front gikk mannen med skjegget som SKULLE vinne!
Vi hopper rett til den fjerde finalen. Storhamar hadde bud på matchball på Jordal Amfi. De ledet 3-2, men havnet i undertall tre mot fem. Patrick drepte det nesten på egenhånd og var nær å score også! Det holdt, det ble en ny festkveld på Hamar. Denne gangen var det ikke rom for å feile! Vålerenga ville ikke gi seg, de ga alt de hadde og utliknet til 3-3 med sekunder igjen av an dramatisk tredjeperiode. Halvminuttet ut i overtida ble de utmanøvrert. En smart pasning inn fra Thoresen ble effektuert av Eirik Salsten. Det var fullbragt! Også en annen legende kunne si det samme. Den tsjekkiske backen Jakub Kindl, med hundrevis av NHL-kamper, fikk karrierens første tittel her!
Storhamar – Lørenskog 6-3
Lørenskog – Storhamar 2-3
Storhamar – Lørenskog 5-2
Lørenskog – Storhamar 1-10
Storhamar – Frisk Asker 5-3
Frisk Asker – Storhamar 5-6 SD
Storhamar – Frisk Asker 1-2 SD
Frisk Asker – Storhamar 0-2
Storhamar – Frisk Asker 3-1
Storhamar – Vålerenga 5-1
Vålerenga – Storhamar 5-2
Storhamar – Vålerenga 4-1
Vålerenga – Storhamar 2-4
Storhamar – Vålerenga 4-3 SD
Eiriks kloke spill ble katalysatoren for mesterskapet. Han hadde sin beste sesong i karrieren og produserte som aldri før. Med 18 poeng i sluttspillet, dominant i alle faser og ikke minst det avgjørende målet var han en fortjent MVP! Etter sesongen gikk turen videre til tsjekkisk hockey og proffeventyr!
Å følge opp en rekordartet sesong på en god måte er en vanskelig øvelse i seg selv. Storhamar ikke bare fulgte opp, de forbedret den! Denne gangen gikk de gjennom sluttspillet ubeseiret! 12 strake – 4-0, 4-0, 4-0 og pokalløfting i løvens hule i Stavanger!
Spørsmålene ble naturligvis stilt. Hvordan ville Storhamar klare seg uten Patrick Thoresen? Sammen med Eirik Salsten, målmaskina Peter Quenneville, stortalentet Martin Johnsen og noen til var han borte. Det ble mye på en gang og klarte man å lande og finne sulten igjen? Det kommer jo ofte en nedtur etter en stor opptur. Svaret var klokkerent: Visst f… kunne Storhamar! De leverte en like suveren seriesesong og sluttspillet ble enda mer suverent!
Jacob Berglund, Andreas Martinsen, begge viktige i det forrige gullet, tok enda større lederroller og gikk i front. Smarte Victor Svensson hadde vært med å vinne på Hamar før. Håvard Salsten tok over der storebror Eirik hadde sluppet. Cole Schneider kom inn med masse ekspertise fra nesten 1000 kamper i AHL. Trym Gran sto bakerst og stengte buret, mens Adrian Saxrud Danielsen leverte en sesong helt der oppe. Igjen ble Lørenskog feid vekk i kvarten, det var blitt tradisjon det nå. Bataljen mot Vålerenga i semifinalen ble avlyst. De hadde for mange skader, for mye som ikke stemte og SIL var altfor gode. Kamp tre på Hamar endte med sjokksifrene 11-0 enda det sto 0-0 halvveis!
Stavanger Oilers ble motstander i finalen. Det var mulighet for å ta igjen på det bitre tapet to år tidligere! Siddisene hadde løftet seg utover sesongen og truffet formen på rett tid. I finalen holdt ikke det. Ikke i nærheten heller! De to første kampene ble jevne, begge gikk til sudden death. Begge vant Storhamar. Så satte skader og sjukdom inn også for Oilers. Storhamar dundret på med 6-3 hjemme og i finale fire drepte de nesten alt i første periode med 4-0! Så sprakk det litt opp, hjemmelaget fikk nærmet seg og truet med å gjøre kamp av det med reduseringer til 5-4 og 6-5. Det ble med det. Storhamar kunne juble igjen – og igjen og igjen!
Storhamar – Lørenskog 5-1
Lørenskog – Storhamar 2-5
Storhamar – Lørenskog 11-2
Lørenskog – Storhamar 2-6
Storhamar – Vålerenga 2-0
Vålerenga – Storhamar 1-3
Storhamar – Vålerenga 11-0
Vålerenga – Storhamar 1-3
Storhamar – Stavanger 3-2 SD
Stavanger – Storhamar 1-2 SD
Storhamar – Stavanger 6-3
Stavanger – Storhamar 5-7
Den lange, tøffe lillehamringen gikk inn i beast mode i sluttspillet. Han var fullstendig umulig å ha med å gjøre. Ingen kom forbi og når han ville fram kom han fram og gjorde som han ville. 15 poeng, pluss 18 og matchvinnermål i sudden i første finale. Det var ingenting å diskutere!
Det ble ikke den enkleste sesongen, det gled ikke så godt som i de foregående. Likevel sto de blågule fra Hamar Vest igjen med en tredje double på rappen! Førsterekka med Jacob Berglund i spissen, en solid stamme og en god keeper i Markus Stensrud ble løsningen!
En ny sesong med store utskiftninger og litt nystart. Det tok litt tid denne gangen, men Storhamar klikket i tide og tok serien til slutt! De var favoritter foran sluttspillet, som vanlig, men ikke like klare som før. De skulle likevel vise at bredden, dybden og styrken i stallen skulle holde atter en gang. En liten revansje ble det rom for også denne gangen! I front for jubelen gikk Jacob Berglund som kaptein og hærfører med sine væpnere Andreas Martinsen og Austin Cangelosi!
Selv om seriegullet var sikret runden før slutt var det likevel innbyrdes oppgjør mot Vålerenga som ble avgjørende. Kvartfinalen bød på mjøsderby mot Lillehammer, etterhvert nedgradert til lokaloppgjør på bakgrunn av liten interesse hos dølene og relativt stor kvalitetsforskjell. Storhamar vant som ventet fire strake, men fikk tøff kamp og måtte jobbe for seirene. I kamp en falt avgjørelsen med ett fattig sekund igjen! Ei heller Oilers fikk lagt på noe veldig brems i semien. Skaderammede siddiser jobbet på og presset, men fikk bare en seier ut av det da Storhamar gikk til sin sjuende strake finale!
Ingen hadde skapt mer problemer for SIL de siste sesongene enn Frisk og nå skulle de møtes i kampen om bøtta. Mange nøytrale hadde gledet seg til dette og de fikk vann på mølla da tigrene dro til og vant første finale på Hamar påskeaften. Storhamar slo tilbake og snudde kamp to i Varner. Det måtte overtid til og der steg Jacob Berglund fram med vinnermålet! Etter hjemmeseier i kamp tre hadde de overtaket. De ble først rundspilt i Varner, men slo tilbake og hentet opp 1-3 med to scoringer fra Andreas Martinsen. I sudden tok det bare 10 sekunder før Berglund hadde gjort det igjen! Feststemningen i CC Amfi endte i skuffelse over en svak kamp og 1-4-tap. Nå var det hele i spill igjen, men da dro Storhamar fram sitt aller beste! Pokalen ble sikret på borteis igjen med 4-1!
Storhamar – Lillehammer 2-1
Lillehammer – Storhamar 1-5
Storhamar – Lillehammer 6-2
Lillehammer – Storhamar 1-4
Storhamar – Stavanger 3-1
Stavanger – Storhamar 3-5
Storhamar – Stavanger 4-1
Stavanger – Storhamar 3-2 SD2
Storhamar – Stavanger 4-0
Storhamar – Frisk Asker 2-3
Frisk Asker – Storhamar 3-4 SD
Storhamar – Frisk Asker 6-2
Frisk Asker – Storhamar 2-3 SD
Storhamar – Frisk Asker 1-4
Frisk Asker – Storhamar 1-4
Gjennom mange sesonger en av Storhamars viktigste spillere og alltid best når det gjelder. Dette ble hans sluttspill. Kapteinen gikk i front og ledet troppene og i finalen var han i en egen klasse! Avgjorte to av tre bortefinale i sudden death og noterte seg for 16 poeng!
Totalt har 129 spillere blitt norgesmester med Storhamar. 52 har fått oppleve det minst to ganger, 77 har fått være med en gang!
82 er norskfødte, 33 har SIL som moderklubb, 25 svensker, 11 canadiere, 4 finner, 3 amerikanere og 3 russere, to født i gamle Tsjekkoslovakia
5 mesterskap:
Tom Erik Olsen, Ole Eskild Dahlstrøm, Pål Johnsen
4 mesterskap:
Petter Salsten, Martin Åhlberg, Alexander Smirnov, Magnus Østeraas, Martin Rønnild, Jacob Berglund
3 mesterskap
Erik Kristiansen, Pål Martinsen, Jon-Hroar Nordstrøm, Carl Oscar Bøe Andersen, Tommy Larsen, Jim Marthinsen, Svein Harald Arnesen, Morten Fjeld, Jonas Norgren, Eirik Skadsdammen, Lars Erik Hesbråten, Andreas Martinsen, Stefan Espeland, Andreas Dahl, Sander Hurrød, Sverre Rønningen, Andreas Hjelm, Kenneth Pappalardo, Marcus Bryhnisveen, Axel Sandnes, Markus Stensrud, Mathias Papuga
2 mesterskap:
Peter Madach, Rune Gulliksen, Patrick Eide, Klas Forfang, Lubos Sikela, Jouri Leonov, Torkil Brustad, Geir Svendsberget, Snorre Hallem, Michael Smithurst, Mattias Livf, Cato Ørbæk, Joakim Jensen, Christian Bull, Victor Svensson, Samuel Solem, Adrian Saxrud-Danielsen, Austin Cangelosi, Mats Bakke Olsen, Joe Gatenby, David Aas-Larsen
1 mesterskap:
Petter Thoresen, Janne Karlsson, Kent Inge Kristiansen, Jan Tore Rønningen, Tommy Marthinsen, Andre M. Hansen, Tom C. Myhre, Fredrik Möller, Mads Hansen, Joakim Andersson, Johnny Bruun, Anders Kolbuholen, Ole Fredrik Kirkebye, Mikael Bohman, Antti Rahkonen, Joakim Persson, Igor Alexandrov, Knut Henrik Spets, Chris Marinucci, Jarkko Väänänen, Christian Olasveengen, Mikael Tjällden, Ola Johannessen, Simen Saxrud, Christian Saxrud, Geir Østberg, Linus Stensson, Johan Älgekrans, Henric Höglund, Eerikki Koivu, Kristian Forsberg, Chris Leinweber, Teemu Khovakka, Martin Thelander, Lars Løkken Østli, Jon T. Rømoen, Martin B- Huse, Trygve Hillestad, Mats L. Mostue, Simen H. Johannessen, Ruben Smith, Kodie Curran, Mikael Zettergren, Christian Larrivée, Robin Dahlstrøm, Josh Nicholls, Jimmy Andersson, Hampus Gustafsson, Kjetil Martinsen, Mikkel Søgaard, Simen L Hansen
Kenney Morrison, Mikael Dokken, Simen A. Edvardsen, Emil Frøshaug, Oskar Östlund, Robert Hestmann, Jonas Strand, Patrick Thoresen, Peter Quenneville, Eirik Salsten, Martin Johnsen, Jakub Kindl, Maxim Trepanier, Villiam Strøm
Jacob Lundell Noer, Alex D’Orio, Cole Schneider, Håvard Salsten, Trym Gran, Colin Campbell, Zach O’Brien, Amil Krupic, Olle Liss, Isac Skedung, Oliver Nilsgård, Henrik Fayen Vestavik
6 mesterskap:
Petter Thoresen (totalt 7)
3 mesterskap:
Sjur Rakstad-Larsen (ass), Mattias Livf (ass) (5 totalt)
2 mesterskap
Torbjørn Orskaug (ass),
1 mesterskap
Göran Sjöberg, Petter Salsten (totalt 5), Alexander Smirnov (totalt 5), Fredrik Söderström, Hans Persson (ass), Tommy Larsen (ass) (totalt 4), Jeff Jakobs (ass)