Å gå mellom de to dominante klubber og erkerivaler er en ikke helt ukontroversiell øvelse. Likevel har det blitt en rekke overganger mellom klubbene gjennom årene, spesielt har byguttene tatt turen nordover, senest lillehamringen Stian Kaltrud Nystuen. I dagens historieleksjon skal vi ta en titt på de som har byttet kongeblått med gult og blått gjennom historien.
Vi skal tilbake til midten av 80-tallet, litt før de heteste følelsene hadde tatt tak i oppgjørene mellom Storhamar og Vålerenga. Til den tida Oslo-klubbene stilte på noenlunde lik linje som rivaler til bønda fra Hedmarken. Den første til å bytte ut Galgeberg med Mæhlumsløkka var keeperen Lars Erik Kjær, bror til den mer kjente Jan Tore. Han spilte 15 kamper i 86-87 med hyggelig suksess, men mistet plassen sin da Jorma Virtanen gjorde comeback og reiste hjem midt i sesongen. Allerede året etter kom en som ikke dro hjem i det heletatt! Den opprinnelige Forward-gutten Tommy Larsen slet med spilletid i VIF og valgte SIL i stedet. Det ble ikke mindre enn 11 sesonger, 428 kamper og tre NM-gull av det, noe som må kunne kalles braksuksess. Selv om karrieren tok slutt ble han værende i hallen som vaktmester, assisterende trener og i dag driftssjef!
Å komme til Hamar for å få fart på karrieren med mer istid, større rolle og andre omgivelser ble en kjent reisevei for gutter som var oppvokst på Jordal, men slet litt med å ta seg inn i et lag som kjempet om gull hvert år og hadde en solid stall med rutinerte spillere. Brødrene Tom og Stig Johansen, samt backen Pål Kristiansen fikk fart på karrieren i gult og blått og ble senere sentrale brikker i suksessrike Vålerenga-utgaver i starten av 90-åra.
Med den nye olypiske hallen på horisonten fikk Storhamar økonomiske muskler til å lokke til seg de største stjernene i ligaen. En av dem var VIF-bautaen Petter Thoresen som tok turen nordover sommeren 1991. Som han sa den gangen, for å spille et par sesonger og flytte hjem. Resten av den historien kjenner vi til, men selve overgangen var opprivende og sår for trofaste Jordal-gjengere og ditto søt for SIL-fans!
Noe mindre rabalder ble det ikke da Jim Marthinsen i en alder av 38 år meldte overgang til SIL våren 1994! Målvakta som nærmest var en bøtte-garantist var en del av VIF-sjela, tross et par sesonger i Trondheim. Vålerenga prøvde å tvilholde på ham og satte en avskrekkende pris på overgangen. Siden han var over 35 år gikk han imidlertid under old boys-regler og der var maksgrensa 25 000 kroner! Det føltes som den siste brikken som manglet for at Storhamar endelig skulle vinne noe og med tre pokaler på sine tre sesonger i klubben viste det seg å stemme godt. Han var da også på sitt beste mot gamle venner i VIF og vant to finaler og en semifinale mot dem i sin tid på Hamar.
Sommeren etter fulgte sønnen Tommy etter, sammen med kompisen Morten Fjeld. Sistnevnte ble en stor suksess på Hamar og er bosatt her den dag i dag, selv etter å ha avsluttet i Vålerenga. At SIL hentet stjernespillere var ille, men at de begynte å hente framtida også var ugreit. De fikk forresten med seg den røffe backen Lubos Sikela på lasset også, mens Atle Olsen glapp i siste liten. Ikke så rart at det smakte ekstra godt for Vålerenga å endelig stoppe SIL-dominansen mot slutten av 90-tallet!
Med både kald og varm krig i møtene mellom de to eneste reelle utfordrerne til titlene ble det nærmest tabu å bytte mellom de to og overgangsfronten var stille i en del år. Et par stykker kom likevel av litt mer naturlige årsaker. Spillere som ikke fikk ny kontrakt i Oslo så SIL som en mulighet til å være med å kjempe i toppen likevel. Stig «Myggen» Johansen kom tilbake for en siste sesong og viste at han fremdeles hadde det inne. Russeren Sergei Pushkov ble lokket til Hamar av kompisen Alexander Smirnov og fikk også han en sesong i gult og blått på slutten av karrieren. VIF-vrakgods har også senere vært en suksess på Hamar, som vi snart skal se.
De to skulle da også bli de eneste som tok veien direkte fra VIF til SIL på 23 år før Andreas Øksnes vendte hjem sommeren 2018! Nå var det imidlertid Storhamar som hadde de største musklene både økonomisk og sportslig i en periode hvor Vålerenga «var på legd» i vente på at nye Jordal Amfi skulle stå klart. Da storscoreren Rasmus Ahlholm takket nei til dem etter sesongen 18-19 og dukket opp på Hamar litt utpå høsten neste sesong rotet det opp i gamle følelser.
Sommeren 2023 var det rene folkevandringen nordover E6. Et Vålerenga som var misfornøyd med semifinaletap mot nettopp SIL sesongen før svingte øksa og «kvittet seg med daukjøtt». Backene Villiam Strøm og Stefan Espeland var to som ikke fikk være med videre. På Hamar satt Petter Thoresen med sitt skarpe øye og så muligheter. Begge var sentrale da Storhamar slo Vålerenga i finalen våren etter, Espeland rakk sågar tre pokaler før han hengte opp skøytene i vår. Tredjemann som dro til Hamar den nevnte sommeren var sterkt ønsket videre i VIF, men valgte likevel SIL: Andreas Martinsen! Han kan vel også trygt sies å ha vært en suksess. Da Oslo-klubben kjørte en ny opprensking i vår var Storhamar framme og forsynte seg igjen. Stian Kaltrud Nystuen rakk så vidt å bli annonsert ut før navnet hans sto på ei kontrakt med Storhamar!
For ordens skyld og ikke skape unødvendig vanskelige diskusjoner tar vi selvsagt med de som har gått andre vegen også! Øyvind Løsåmoen, vendte hjem til Oslo etter noen år på Hamar i 1985. Lars Bergseng i 1989, en sesong før han dro hjem til Lillehammer for å spille de opp. Mads Hansen som kanskje den største overgangen motsatt vei i 2002. Anders Braavold og Andreas Øksnes i 2015 etter utgåtte kontrakter på Hamar. I tillegg de som var her for istid og vendte hjem. Alle overganger med andre klubber i mellomtida er ikke med i oversikten.