Storhamar mot Lillehammer, mjøsderby i sluttspillet. Det blir noe litt ekstra det, litt mer krydder enn i en «vanlig» kvartfinale. Det ligger historikk i oppgjøret som, tross 35 års sameksistens på øverste nivå, spilles for bare sjette gang! Vi prøver oss på et tilbakeblikk på derbyets historie!
Selv om de hadde vokst opp sammen og møttes ved mange anledninger i lavere divisjoner var det ikke noen derbystemning. Hamar og Lillehammer hadde lite uoppgjort, den vennlige rivaliseringa gikk på tvers av Mjøsa med diskusjoner om rett og feil side. Det var lokaliseringsdebatt for ymse OL-arenar og etter hvert hvert sitt eliteserie-lag i hockey som fikk fart på den kivingen.
Storhamar var den etablerte storebroren med flere år i toppen. Lillehammer var den ivrige og irriterende lillebroren som kom inn på OL-bølgen og begynte å utfordre. Da de to møttes på toppnivå for første gang var Storhamar storfavoritt og gikk på en stjernesmell i Kristins hall. Det gjorde vondt på en annen måte enn om det hadde vært mot Frisk eller Manglerud Star. Året var 1991 og Storhamar var ikke lenger innlandets ubestridte hockey-ener. Der de beste lillehamringene tidligere hadde kommet til SIL og med dem mange fans fra Sør-Gudbrandsdal var de brått blitt en erkefiende.
I en samtid av OL-feber, pinssamling som folkesport og flotte arenaer som vokste fram ble mjøsderbyet født. Det var et bredt folkelig engasjement i begge byene og oppgjørene mellom de to ble et slags prøve-OL på lokalplan. Storhamar var best, men Lillehammer nærmet seg og ga høyrearmen for å tukte SIL. De ble det første bortelaget som vant i Hamars nye hockey-storstue Hamar OL-Amfi. Det var nær å koste hjemmelaget deres første seriegull! Hallene var fulle, unge og gamle strømmet til både hjemme og bortekamper, billetter var som gullstøv og beskyldninger om forfordeling haglet foran hvert derby.
Det toppet seg i OL-sesongen 1993-94. «Alle» ville spille for ett av Mjøs-lagene, de kunne velge og vrake i talent og hadde økonomisk backing til å bygge lag som kunne gå helt til topps. Så ble det også de to som møttes i NM-finalen. Et nachspiel til drømmedagene i februar. At de første kampene gikk i påsken var intet hinder. Det var første gang for begge av dem i finalen og folk strømmet til. Lillehammer toppet det med å vinne, mens Storhamars største øyeblikk ble et trauma for hele Hedmarken.
Det var ventet at klubbene ville fortsette å dominere hockeyen sammen. Den første serierunden den påfølgende sesongen bar bud om at det ikke kom til å bli helt sånn. Storhamar vant 9-1 mot et Lillehammer som hadde mistet flere av sine mest toneangivende spillere fra gullåret. Mens Storhamar gikk løs på en gullalder vi først i disse dager har kunnet matche forsvant Lillehammer sakte, men sikkert nedover tabellen. Det var fortsatt drag rundt oppgjørene, men elementet med at begge kjempet om samme titler manglet.
Mens Storhamar og Vålerenga ble lokomotivene i norsk hockey gjennom de gjenstående årene av 90-tallet var Lillehammer plaget av økonomiske problemer og redusert satsin. Våren 2000 vant Storhamar sitt fjerde NM-gull, mens Lillehammer måtte ut i kvalifisering for å berge plassen. Derbyet i Kristins hall i slutten av januar trakk bare 556 tilskuere. Bare seks år etter at det var det heteste derbyet i norsk hockey var det blitt iskaldt og mange følte det som et savn. SIL-formann Erik Kristiansen talte for mange og ertet på seg en del da han uttalte at Storhamar ønsket seg et Lillehammer som var så (..) mye dårligere enn oss!
At disse årene var blant de med minst interesse var kanskje ikke tilfeldig. Når Lillehammer her og der fikk et oppsving og gjorde seg litt mer gjeldende steg interessen i begge byene ganske momentant. Det var tydelig at det var noe folk ønsket seg og fikk tenning av! Det ble dessverre ikke noe vedvarende av det og litt for ofte kjempet klubbene i hver sin ende av tabellen.
Først da Storhamar hadde sine svakere år etter 2008 var de skikkelig på talefot igjen. Brått var det Lillehammer som endte høyest av de to på tabellen, noe som smertet på Hamar. I 2011 hadde Storhamar muskler til å satse litt igjen, de tok seg inn i topp fire og møtte femteplasserte Lillehammer i kvartfinale. Det ble slengt med leppa i mediene, spesielt etter at Storhamar vant det første oppgjøre 9-1! Da Lillehammer slo tilbake med et flaksemål i sudden i kamp to knakk SIL og røk 4-1 i kamper. Et nytt, vondt sluttspilltap mot naboen. Ilden fra OL-tida hadde imidlertid fått en nytenning!
Mens det meste av rivalisering på Hamar gikk mot VIF, var det fremdeles Storhamar som vekket hetest følelser på Lillehammer. Etter hvert som 2010-tallet modnet ble oppturer begge steder og stemningen var ikke til å ta feil av. Da Storhamar reiste seg fra asken forårsaket av sine egne økonomiske problemer i 2014-15 og publikumsoppslutningen blomstret som aldri før var kampene mot Lillehammer igjen hete. 4000-grensa ble brutt, samtidig som det var mye folk også på Lillehammer. Det var jevne spennende kamper hele vegen. De møttes også i sluttspillet og selv om det ble 4-0 i kamper var flere av de svært spennende.
Det fyrte litt ekstra litt senere på våren da Storhamar hentet tre Lillehammer-spillere før sluttspillet var over. En ny dupp kom for dølene, men de kom raskt tilbake denne gang. I 2017-18 var de tilbake så det holdt. Den første Hockey Classic-kampen trakk 10 000 tilskuere til Håkons hall. Lagene endte som nummer 1 og 3 på tabellen og møttes til slutt i NM-finalene. Da føltes det som i gode, gamle dager. Alle var involvert, det var smekkfullt på begge arenaer og lillebror var klar til å gjøre det igjen. Storhamar fikk endelig sin revansje og den første «bøtta» på 10 år.
Resten av historien er kjent for de fleste. Lillehammer hang med ei stund til, men så kom smellene tett. Det sto om eksistensen, men heldigvis gikk det bra. Det har ligget litt i dvale, men under overflata finnes alltid glørne. En kvartfinale-serie mellom de to vil uansett være et nytt merke i historien mellom disse. Det vil alltid være noe ekstra. Vi er klare for morsomme kamper med litt av den gamle magien!