81.54 – disse magiske minuttene og sekundene som står igjen som en trylleformel i klubbhistorien. Koden til safen hvor et av de helligste minnene ligger. Tiden da nervøs og fortettet forventning, håp, tro, eksploderte i en utfoldelse av eufori aldri før sett på Hedmarken. Øyeblikket hvor Michael Smithurst gjorde seg udødelig i klubbhistorien og avgjorde norsk hockey-histories første kamp sju!
Forholdet mellom Storhamar og Vålerenga trenger vel knappest noen større forklaring. Selvfølgelig var det disse to som skulle få æren av å spille den første kamp sju i norsk hockey. Selvfølgelig skulle det bli tett og jevnt, selvfølgelig måtte det sudden death til. Veien dit hadde vært dramatisk. Først gjennom et seriespill hvor Storhamar hadde hentet inn 13 poeng på nyåret og snappet tittelen da Vålerenga snublet i siste runde. Deretter gjennom seks tøffe finalekamper hvor intiativet hadde gått fram og tilbake som en skyttel. Hvor VIF kunne avgjøre hjemme med fem minutter i overtall før sudden death startet og champagnen ble servert på VIPen mens man ventet. Det var før keeper Tommy Lund serverte pucken på køllebladet til Chris Marinucci som bare kunne sette pucken i det tomme buret og sikre kamp sju på Hamar.
Klondike-stemning
Dette skjedde på en tid hvor folk ikke var like flinke til å gå på kamp som i dag. Kun de aller største kampene trakk noe over 3000 tilskuere. Først i den femte finalen på Hamar kom det såvidt over 4000. Nå, derimot, skulle absolutt alle på kamp. Det var rene gullrushet til utsalgsstedene for billetter, dette var jo tross alt gode 10-15 år før noen visste hva en app var og billetter var en papirlapp som ga adgang til herligheten. Klubben forsto fort at her måtte det gjøres tiltak og ekstratribuner ble satt opp i en fart. Brannvesnet kom på befaring og godkjente fasilitetene for 7500 tilskuere. På kampdagen sto det lange køer av håpefulle mennesker utenfor hallen. Mange slapp inn, flere måtte gå hjem skuffet. Dette var også på en tid uten TV-dekning. Du måtte være tilstede i hallen for å få sett noe som helst! Ute i byen var det folkefest fra tidlig på dagen, vannhullene som var åpne gjorde god butikk på forventningsfulle tilskuere.
Endelig kvelden
Så fort dørene åpnet to timer før dropp rant folk inn. Oppvarminga gikk for fulle tribuner og klokka gikk så sakte, så sakte som de gjerne gjør på sånne dager. Endelig var klokka seks og pucken ble sluppet. Det ble tett, intenst og ikke for hendelsesrikt. Det var to lag som kjente på alvoret og tok det sikre over det usikre, det var viktigere å unngå mål i mot enn å åpne seg i forsøket på å få et par. Stemningen sto i stil, den var tett, avventende og spent. Etterhvert som klokka gikk ble den tykkere, tyngre og kunne nesten skjæres med kniv. Etter nesten femti målløse minutter fikk den innestengte energien utløp. Alexander Smirnov, et par uker unna å fylle 40, la all sin rutine i et lurt skudd fra blå. Pucken fant vegen forbi forsvarsmuren og keeper Lund og smatt inn ute ved stolpen. Kunne det ha vært seiersmålet? Vålerenga hadde sluppet bremsen først og skapt noen farligheter før Dragene fikk hull på det. Nå skrudde de opp for alvor, men møtte bare en umulig Jonas Norgren i Storhamar-buret. Fire minutter før ordinær tid var omme og med en mann mer på isen klarte de det likevel. Kjell Rikard Nygård fikk presset inn en løs puck. Det ble sudden death, selvfølgelig.
Overtida
Overtida ble helt motsatt av det som hadde skjedd før. Nå var det fullt offensivt trøkk fra begge lag og sjanse fulgte sjanse. Flere av dem riktig store. Folk spratt opp av setene da Ole Eskild Dahlstrøm dro seg inn på mål, ventet keeper ned og rappet i vei et håndleddsskudd….det plinget i tverrliggeren og folk sank ned på setene igjen. Vålerenga virket kvikkere og kvikkere med tida og hadde et lite overtak og flest gode sjanser. Tida gikk fort nå, plutselig var 20 minutter med overtid gått og ei ny pause fulgte. Det ble 15 nervøse minutter med venting, folk vandret rundt i vrimlearealet, kioskene var tomme, så det ble mest stille og ørkesløst tidsfordriv, nesten ingen snakket, stemningen var dempet. Endelig var det tid for ny dropp og vi var i gang igjen.
Helten
Michael Smithurst var en solid defensiv back med lang fartstid i norsk hockey. Født i South Tidworth i Yorkshire i England, men oppvokst på Skui i Bærum og en del av den sterke 1970-generasjonen i norsk hockey. Han hadde tilbragt det meste av karrieren i Frisk, med unntak av en sesong i døgnflua Spektrum Flyers midt på 90-tallet. Det hadde blitt noen landskamper av det, men ikke de store utmerkelsene ellers. I 1999 flyttet han til Hamar for å vinne noe, det gjorde han på første forsøk. Nå var han inne i sin siste kamp for klubben, det var avklart på forhånd. Han hadde notert seg for tre mål tidligere i sesongen og ikke akkurat den man så til for scoringer. Da han gikk ut for sitt første bytt i andre sudden death var han tung og sliten, det var ikke mye igjen å hente, men han var en kriger og ga seg ikke. En skikkelig treningssommer sammen med kompisen Jonas Norgren hadde gjort underverker for formen og her skulle det siste tvinges ut.
Øyeblikket
Begge lag hadde hatt en sjanse hver i starten av perioden, men ikke funnet vegen til nettmaskene. Nå var det andrerekka sin tur til å prøve igjen og de fikk etablert seg i VIF-sona. Snorre Hallem sendte pucken ned bak mål hvor tysk-russiske Igor Alexandrov sto ledig. Han hadde press på seg etter å ha blitt utvist på slutten i den forrige kampen og var veldig klar på at han måtte gjøre opp. Nå tok han overblikket og et steg til side for målet og sendte pucken opp på blå til en umarkert Michael Smithurst. VIF-spillerne sank inn mot skuddlinja hans, men det fantes en åpning og foran keeper skled den rutinerte amerikaneren Chris Marinucci inn og tok siktlinja hans. «Mike» bestemte seg for å prøve. Et skudd, halvhøyt over isen, ikke så altfor hardt, men på mål. Pucken gikk i rett linje forbi forsvarerne, forbi blokken og ti centimeter over Tommy Lunds håpefullt utslengte leggskinn. Det gikk et stille gisp gjennom publikum, så raslet det i nettet og alt gikk fullstendig av hengslene! -Jeg kikket opp og husker at det så ut som på tippekamp fra England på 80-tallet mintes Smithurst selv senere, med henblikk på «rasene» på de store ståtribunene som fantes den gang. Han bråsnudde og løp fra alle som ville juble med ham. Hele vegen ned til kompis Norgren i buret og kastet seg rundt halsen på ham. Et øyeblikk for evigheten var skapt og det er like levende 20 år senere!
