Torsdag reiser Storhamar på turné til de finske skoger for å møte KalPa og Ilves i CHL. Det er en reise med linjer tilbake til første gang klubben var ute og representerte for første gang! Bli med tilbake til høsten 1996 og turen til Hämmeenlinna!
Det var rett nok ikke debuten i europeisk sammenheng. Også året før hadde Storhamar deltatt i Europa Cup, datidens mesterturnering i hockey, men det var på hjemmebane. Etter å ha vunnet sitt andre norgesmesterskap på rad skulle de nå ut i Europa for første gang. Trekningen bød på en tur til nettopp Finland! Det var ikke det mest eksotiske, men reisevennlig for fansen.
Litt misfornøyd
Å spille i Europa var stort, da som nå, men faktisk var man litt skuffet over å havne der man gjorde. Denne sesongen startet nemlig European Hockey League, en forløper for dagens CHL, opp denne sesongen. Som mestere var Storhamar egentlig kvalifisert, men den nye ligaen valgte å invitere seriemester Vålerenga i stedet da de trodde det var en fordel å ha med lag fra større byer. Hämmeenlinna var spennende det, men kamper mot Färjestad og Dynamo Moskva hadde nok muligens vært enda et hakk over. Det fikk man ikke gjort noe med og det var bare å forberede seg på ei bra helg i Finland med tre spennende kamper på tre dager.
Holmgang med stålmennene
Turneringa startet fredag kveld med et tøft oppgjør mot de britiske mesterne Sheffield Steelers. Storhamar ble tatt på senga av den meget tøffe transatlantiske spillestilen og ble taklet (og mer til) ut av stilen. Hele 4-1 sto det til de røffe stålmennene da klokka tikket ned mot den andre pausa. Med 32 sekunder igjen tente Tom Erik Olsen et lite håp med sin redusering og deretter tok det fullstendig av. Fem minutter ut i tredje var Storhamar oppe på 4-4, det ble 5-4 litt over halvveis, men 5-5 direkte etter. Det sto seg til to minutter gjensto og Pål Johnsen fikk satt inn det som skulle vise seg å bli seiersmålet. Jouri Leonov sikret seieren på egenhånd minuttet etter.
En bortkastet sjanse
Lørdag var det duket for kamp mot de belarusiske Polimir Novopolotsk. Et lag som hadde kvalifisert seg som nummer to av tre lag i sin kvartfinalepulje ved å slå et svakt estisk lag 19-1! De hadde vist styrke mot HPK i den første kampe og tapte bare 3-2 mot hjemmelaget i den første kampen. De viste seg å være håndterbare i nivå, men godt organisert og vanskelige å score på. Pål Johnsen klarte det tidlig i andre periode og det målet så faktisk ut til å være nok. Polimir hadde knapt avslutninger på mål i tredje og de gule og blå full kontroll. Fire og et halvt minutt før slutt rotet Lubos Sikela og Jim Martinsen det til på utrolig vis og endte opp med å somle pucken i eget mål. To poeng ble til ett. Seier kunne gitt et fint utgangspunkt for siste kamp ettersom HPK la igjen poeng mot Steelers i kveldskampen!
Et nummer for små
Det ble en ren finale på søndagskvelden og om Storhamar tok poeng ville faktisk de gå til finalen på bedre målforskjell! Det ble da også en spennende kamp hvor begge lag ga det de hadde. Storhamar var nære å ta ledelsen da Jouri Leonov klinket en i stolpen etter bare et par minutter. Det ble muligheter begge veger og til slutt fant finnene vegen til nettmaskene. Kampen fortsatte likevel å balansere og det var alle muligheter før den store forskjellen kom til syne. Finnene klare å sette de sjansene SIL misset. I løpet av seks minutter rundt den siste pausa scoret HPK to ganger og avgjorde kampen. Null mål framover gir sjeldent poeng, ei heller her. Storhamar gikk ut, men med hevet hode mente ekspertene.
En som ikke var for nedfor var Pål Johnsen. Med et par mål og plass på all-star-laget hadde den unge forwarden fått sitt gjennombrudd i SIL-drakta.
