I helga kom beskjeden om at Hans Westberg hadde gått ut av tiden nær 87 år gammel. Navnet hans vi stå igjen i evigheten i Storhamar-hockeyen som en av de viktigste personene på vegen mot å bli en toppklubb! Det var han som ledet klubben gjennom to veldig viktige sesonger med en sterk og kjærlig hånd som har gitt han tilnavnet «Faderen» i klubbfolkloren. Det var han som viste veien til toppen!
Hans Westberg var 42 år gammel sommeren 1981. Han hadde nettopp utført et lite hockey-mirakel og hatt ei hånd på rattet i et annet. På tre sesonger hadde han ledet Nederland fra C- til A-VM og tatt de til OL i samme slengen. I det samme OL-et hadde han også vært med og gitt råd til det amerikanske laget som vant et sensasjonelt gull, kjent som Miracle on Ice! Samtidig hadde en liten, men ambisiøs, hockeyklubb på Hamar fått sin egen hall og lette etter noen som kunne hjelpe dem å vokse til å bli en stabil toppklubb. Det skulle bli en perfekt match!
Profesjonaliserte klubben!
Storhamar hadde tatt seg så langt de kunne på dugnad, samhold og talent. Nå krevdes noe mer for å ta det siste steget: erfaring og profesjonalisering. Hans Westberg tente på dette og kjøpte seg inn i prosjektet med hud og hår! Han startet jobben med det samme og ledet klubbens hockeyskole på sensommeren. Senere fikk spillerne føle på en ny hverdag med tøffere treninger, klare krav og taktiske nyvinninger. Sine første kamper på egen sommeris fikk de mot gode svenske lag. Westberg hadde brukt kontaktnettet sitt for å få de over på treningsleirer. Han var klar på at de trengte tøff motstand for å avdekke feil og se hva de måtte jobbe med. Norsk 2. divisjon var ikke noe målestokk på dit de hadde tenkt seg.
Han jobbet også utenfor isen og sporten. Som klubbens eneste ansatte var han også delaktig i sponsorarbeidet. Han stilte krav og oppfordret til omverdenen om hva som krevdes der. Ikke minst at hockeyen måtte jobbe for å åpne seg for et større publikum. Fasilitetene var der, nå måtte ordet spres og interessen vekkes hos nye grupper. Iskroa måtte bli klubbens bankende hjerte mente han. Han var også forundret over at klubben ikke hadde en supportergjeng, det var første plassen han hadde vært uten noe slikt!
Rett opp!
Storhamar hadde et godt lag, ny hall og vind i ryggen. De var storfavoritt til opprykket og greide da også det med stil. Westberg var hele vegen klar på at man ikke måtte se seg blind på den prestasjonen. Til det var nivået i ligaen for lavt. Nei, han trente laget etter toppserieprinsipper og selv om det gikk resultatmessig på skinner slo han hardt ned på snarveier og «juks». I en kamp ble hele førsterekka sendt i garderoben, tross klar ledelse! Han ledet samtidig spillerne inn på ukjente stier. Ga de selvtillit på ting de kanskje hadde unngått tidligere, var streng på uvaner. -Noe av det viktigste var å få med Ole Roberth Holmen på at han var viktigere for laget ute på isen enn i utvisningsboksen, sa han mange år senere. Han dyrket fram både laget og enkeltspillerne. Opprykket ble feiret lenge før serien var ferdigspilt, men denne gang var det kun et delmål.
Heller Erik enn Gretzky!
Westberg visste at pressen var en viktig støttespiller hvor man lettest nådde ut til folket. Han snakket med journalister og ga dem sitater som vekket interessen. Et av de mest kjente var at han heller ville hatt Erik Kristiansen enn Wayne Gretzky på laget sitt, om han hadde fått valget! Erik var i ferd med å bli omformet fra et råtalent og en soloartist til å bli en viktig lagspiller og grunnstein. Han var da også den treneren bygde rundt da han skulle sette sammen 1. divisjonslaget. Der Storhamar tidligere hadde bestått av de beste spillerne de hadde fått fram selv, kanskje pluss et par svensker i senere år, var det nye tider nå. Fem spillere ble hentet inn for å forsterke før den nye sesongen, deriblant Westbergs egen sønn, Claes og en lagkamerat av han, Mikael Ståhl. I tillegg fant han gull i lavere divisjoner i Norge. Lillehammers upolerte diamant, Øystein Tronrud var en. Den hardtarbeidende trønderen Stein Yttereng en annen.
To jobber hånd i hånd
En kapasitet som Hans Westberg ville naturligvis ha interesse fra flere hold. Han forholdt seg imidlertid lojalt til kontrakta med SIL, men fikk seg en ekstrajobb i tillegg! Han fikk tilbud om den ledige landslagstrenerjobben og det takket han selvsagt ja til. Det ble også en fordel for spillerne han kjente godt fra før. I løpet av sesongen trakk både Erik Kristiansen, Per Arne Kristiansen og Øystein Tronrud i landslagsdrakta. De to førstnevnte ble til og med tatt ut til VM på våren.
I mellomtiden var det altså den store jobben med å etablere SIL i eliten som gjaldt. Det ble, ikke helt uventet en tøff jobb med både opp og nedturer. To seire mot mesterlaget Furuset og en første triumf mot aristokraten Vålerenga var klare pluss. Det var også fire av fire seire mot veletablerte Stjernen. I andre enden av skalaen var braktap mot Frisk, MS og Djerv som viste at bunnivået fremdeles var for lavt. Publikumsinteressen begynte å våkne og på flere kamper var det over 1000 tilskuere, på et par over 2000. I en kamp mot Frisk ble noen av de nyfrelste så opprørte over dømminga at de lot mynter og lightere hagle over isen. Da tok godeste Westberg turen i sekretariatet og fikk roet gemyttene så kampen kunne fullføres. I kampens hete nevnte han at dommerne måtte få lov å ha en dårlig dag de også og ble utestengt to kamper for det!
Alt blir revet ned om vi ikke vinner!
Da totalen ble oppgjort hadde Storhamar unngått den fryktede nedrykksplassen med god margin. De hadde imidlertid ikke klart å ta seg inn blant de åtte beste og måtte dermed ut i kvalifiseringskamper for å berge plassen. Før de to møtene med Rosenborg fra 2. divisjon advarte Fader Westberg tydelig: -Om vi ikke gjør jobben vår her rives alt vi har bygd opp ned igjen! Det ble et siste kjempetak og det endte lykkelig. Med 8-2 på konto etter den første kampen i Trondheim var resten en formalitet. Storhamar hadde berget plassen, men de måtte gå videre uten Westberg. Han hadde gjort jobben som lovet og dro videre til Langnau i sveitsisk hockey. Dit ville han svært gjerne ha med seg Erik Kristiansen, men der fikk han heldigvis ikke vilja si! Storhamar var gikk videre på prinsippene Westberg hadde lagt til grunn og i løpet av et par år var de helt i toppen. Båndet mellom klubben og gamletreneren var der i mange år og ble vel aldri helt borte. Vi har mye å takke Hans Westberg for. Han løftet klubben opp på det nivået den hørte hjemme og viste veien videre!
Takk for alt, Hans!
