Noen sesonger har starter klubber det forventes mye av tregere enn forventet. Da blir det overskrifter, krisemaksimering og endringer i tabelltips som følge. Ofte går det seg til og ender i nærheten av det som var ventet likevel. Storhamar har sin del av disse sesongene og ved et merkelig sammentreff har de hatt en tendens til å inntreffe i år som slutter på fem (og seks)!
Dette var sesongen etter at Storhamar hadde fått sitt store gjennombrudd. Man hadde vært bare sekunder og millimetere fra både seriegull og NM-finale. Nå ventet alle på det neste steget og gullmedaljer til Hamar. Lasse Beckmann hadde forberedt laget grunding, ja kanskje vel grundig skulle det vise seg! En forsesongstur bak jernteppet til Tsjekkoslovakia hadde vært lærerikt, men også slitsomt.
Forventningene kom skikkelig ned på jorda etter 2-11 hjemme mot Frisk i serieåpningen! Det ble ett av seks tap på de første ni rundene hvor Viking, Hasle/Løren, Manglerud Star, Furuset og Stjernen også viste seg å bli for sterke. I denne sørgelige rekken kom et par sterke avvik: 4-3 hjemme mot tittelforsvarer VIF og hele 9-0 mot vordende seriemester Sparta!
Det bedret seg noe, men harket og gikk litt framover mot jul. Det sto om sluttspillplassen. Da Nissen begynte å true med sin ankomst løsnet det for SIL. Seirene ble flere og man hoppet opp på den viktige fjerdeplassen for første gang. To dramatiske målfester i januar fikset biffen: 2-5 ble til 12-8 (!) mot Furuset og 7-6 mot Frisk, hvor SIL hadde blåst en firemålsledelse i tredje periode holdt til plass i sluttspillet.
Først ti år senere knakk Storhamar koden og ble norgesmestere for første gang i historien. Tittelforsvaret startet imidlertid lurvete. Laget som hadde feid gjennom det meste sesongen før hadde blitt forsterket, blant annet med den russiske verdensmesteren Alexander Smirnov. Likevel hostet det fælt i maskineriet. Etter seks runder sto man med tre tap og tre lite overbevisende seire. Da inntraff den beryktede Sjøberg-saken hvor treneren måtte gå etter å ha vært innblandet i slagsmål på Jordal Amfi. Petter Thoresen tok over.
Han startet med tre strake seire og 19-1 i målforskjell, det så endelig ut til å ha løsnet for mesterlaget. Helt stabilt var det likevel ikke, det kom noen tap og helst i de kampene man ikke trengte dem. Det fortsatte slik til utpå nyåret og et 3-5-nederlag i Stjernehallen. Derfra og inn så ikke de gule og blå seg tilbake. Faktiskt tapte de ikke en eneste kamp resten av sesongen! Det holdt ikke til seriegull, men kongepokal nummer to ble plassert i skapet!
Selv om det ikke ble noen pokaler i 2014-15 står sesongen igjen som en av de største og mest myteomspunne sesongene i klubbens historie. De hadde reist seg fra asken og vunnet publikums hjerter på et nivå man aldri tidligere hadde opplevd. Nå forventet alle at Alexander Smirnovs gutter skulle bygge på suksessen og gjøre om sølv til gull.
Trua ble ikke mindre av lagets seierstog gjennom CHL som endte i solid avansement på første forsøk. I serien kom imidlertid hverdagen bardust på. 5000 forventningsfulle fans fikk oppleve tap 0-2 hjemme mot VIF i serieåpningen. Etter 10-1 på Lillehammer i den andre runden regnet alle med at det hadde snudd, men slik ble det ikke. Mens man fortsatte å sjarmere og skaffe seg nye fans rundt i Europa og tok seg helt til åttendelsfinale, humpet og gikk det i hjemlig serie. Get er kjett ble et galgenhumoristisk ordtak blant de faste i Amfien.
Faktisk endte laget mange hadde tippet som seriemestere helt nede på sjetteplass og sesongen var av mange avskrevet da sluttspillet startet. Der reiste Storhamar seg mesterlig og slo ut Sparta i en fascinerende kvartfinale. Den røffe serien endte med skader på flere viktige spillere og man var litt nede på beinet foran semifinalene mot suverene Oilers. Likevel klarte man å ta det hele til en sjuende og avgjørende kamp hvor det til slutt sa stopp i en jevn kamp i DNB Arena som kunne slått begge veger.
Nå er det selvfølgelig mane tilfeldigheter inne i bildet og noen sesonger blir ofte ikke helt som tenkt. Det går ofte på skader og formsvikt i avgjørende perioder. Et likhetstrekk med sesongene vi har sett på her er at de kommer etter sesonger med store oppturer. Kanskje litt mangel på ydmykhet ligger til grunn, man tror det skal gå lettere fordi det gjorde det sesongen før. Av og til har ikke laget og omgivelsene landet helt, man er ikke i angrepsposisjon på samme måte og hviler litt ubevisst på laurbærene. Felles for disse sesongene er også at man har klart å riste det av seg og fått til noe brukbart likevel. Vegen og sesongen er lang og ekte mesterlag overkommer en dårlig start.